I dag hadde vi bestemt oss for å utforske ”Parc Natural de la Vall de Sorteny”, som er en av tre nasjonalparkene i Andorra. Parken er kjent for sitt dyreliv og har over 800 ulike blomster- og planetearter.

Vi startet dagen med en god frokost og kom oss, til oss å være, tidlig avgårde. Etter en 25 minutters biltur var vi nesten oppe ved parkeringen. Først måtte vi forsere en parkeringsvakt som ikke kunne fire ord engelsk. Dette er foresten slik det er her i Andorra, engelskkunnskapene til både ung og gammel er mer eller mindre fraværende. Veldig lite turistvennlig for oss som ikke snakker hverken katalansk, fransk eller spansk. På den andre siden så er det kanskje forståelig at engelsk ikke har blitt prioritert så høyt i et land som i prinsipp har tre fullverdige språk. Rett nok er bare katalansk offisielt språk, men det er det fler spanjoler (44%) som bor her enn de som er faktisk er født her i Andorra (33%).

Kl 10:45 la vi ut fra parkeringen opp mot vårt mål for dagen som var innsjøen Estany de l’Estanyó som ligger på 2340 moh. Parkeringen lå på 1780 moh. Som igjen betyr at vi hadde 560 høydemeter fremfor oss. Isolert sett ikke den aller største stigningen, men det var ikke akkurat enkelt terreng hele veien opp skulle vi snart finne ut. Om man ser nøye på bilde over kan man se ruten vi fulgte (blå merket i starten, deretter grønn opp mot innsjøen).

Landskapet er veldig frodig her sammenlignet med hva vi har i våre land på rundt 2000 meters høyde. Det er frodig og grønt et godt stykke over 2000 meter.

Etter og ha gått igjennom et ganske kjedelig parti med tett skog kom vi ut over tregrensen og da flatet det også ut litt, selv om det gikk oppover stort sett hele tiden fra parkeringen.

Vi hadde ikke et veldig nøyaktig kart, så vi var ikke 100% sikker på akkurat hvor langt opp det var til sjøen og en periode gikk vi og tenkte at ”nå må den være over bakketoppen her”. Det var den selvfølgelig ikke, men litt lettere terreng og mindre stein gjorde det litt enklere enn nede i den bratteste delen.

Vi fulgte elva oppover hele veien så det var enkelt å vite at vi var på rett vei. Merkingen av ruten skulle egentlig være veldig god, men den siste drøye halvannen timen oppover så vi ikke et eneste skilt.

Været var perfekt hele veien og skya som laget skygge på bildet til høyre over her var den eneste vi hadde i løpet av hele turen.

Når vi kom opp ble vi møtt av en flott liten innsjø som lå helt inntil resten av fjellkjeden som man, om man hadde gode bein, kunne vandre videre opp i. Ca halvannen time lengre opp ligger Pic de l’Estanyó som er den nest høyeste fjelltoppen i Andorra.

Det ble en god halvtimes hvil av bena før vi tok fatt på veien ned igjen. Totalt var vi ute i drøye fire timer.

I kveld har vi bare slappet av på rommet og i morgen skal vi nok ta oss en litt lettere tur, så får vi se hva de siste dagene byr på av fjellvandring.