I går kveld avsluttet vi, som kvelden før, med en tur i boblebadet. Det beste med rommet vi hadde på Berry Springs Lodge var uten tvil utsikten og boblebadet.

Vi har aldri før bodd på et sted som er så lite at det i prinsipp er et slags bed & breakfast før og det kommer vi nok kanskje ikke til å gjøre igjen heller med det første. For vår del som ikke er så glad i ”small talk” er det litt uvant å være på en plass som er så lite at du må småprate med betjeningen og de har full kontroll på når du kommer og går. Det er sånn at du nesten må unnskylde deg når du ikke har spist opp frokosten på morgen.. Når det er sagt var både Patric, Sue og Kate som drev Berry Springs Logde veldig hyggelige alle tre, men det blit litt som å være på overnattingsbesøk hos en fremmed slektning du egentlig ikke kjenner.

Vi sto opp 7 og gjorde oss helt klare til frokosten som var klokken 8. Gikk ned, fikk spist litt og unskyldt oss for at vi satte igjen litt av de hermetiserte varme pærene de serverte. (Ja, det er sånt du får når det er skikkelig (sør) amerikansk frokost.)

Rett før 9 var vi på veien mot Washington D.C. noe som skulle ta oss litt over 7 timer, den uten tvil lengste dagen i bil så langt i ferien.  Vi visste på forhånd at det ville bli en lang dag, men det måtte til for at vi skulle få litt tid i D.C. før vi skal hjem på fredag.

Som vi har nevnt tidligere er det ganske greit å kjøre langt i USA og ganske effektivt. Selvfølgelig finnes det unntak til det også. De siste par dagene har vi kjørt en del i utkanten av Appalachian Moutains noe som betyr at det er litt kuppert langs veien. Ikke bratt på noen måte, men det går litt opp og ned. Da skal det helst se ut som det gjør på første bilde, men veldig ofte ser det ut som på bilde nummer to over her. En trailer som kjører 0,000001 mph fortere enn den andre traileren skal kjøre forbi og det skal gjøres i oppoverbakke selvfølgelig. Så omtrent 25 miles senere har han nesten kommet forbi og vi ligger fortsatt bak og venter på at vi skal få kjøre videre. Så går det 2 miunutter før nestemann skal gjøre samme prosedyre.

Vi er, etter vår mening, ganske flinke til å kjøre langt så vi gjorde hele strekken med bare ett stopp hvor vi gjorde unna lunsj, et lite besøk på Macy’s for å se etter noen sko og selvfølgelig for å fylle full tank på bilen.

Rundt 16:30 var vi ”i mål” med bilkjøringen for denne gangen og da har vi greid å kjøre 3.376 miles eller 5533 kilometer om du vil. Det er faktisk like langt som det er fra Oslo til Islamabad i Pakistan.
Det har jo blitt et par bensinfyllinger også på turen, med en Ford Explorer som drar 1,1 liter pr mil er det flaks at bensinen koster ca 5,70 pr liter i stede for 16-17 som det gjør hjemme i Norge.

Etter å ha levert bilen tok vi en taxi inn til sentrum og hotell Moxy som vi skal bo på de to siste nettene. Selvfølgelig traff vi på rush hour, så det tok nesten dobbelt så lang tid som normalt. Ikke det vi ville bruke en av to kvelder i Washington på, men lite vi får gjort med det.

Hotell Moxy oppdaget vi at er et nytt og ”hipt” hotell med innsjekk i baren og høy musikk i lobbyen. Ikke helt vår stil, men det spiller ikke så stor rolle. Rommene er så små at selv et New York hotellrom fremstår som stort, men det duger bra for to netter.

I kveld har vi gått litt rundt i byen, vært på Macy’s og fått tak i noen sko som Elin har jaktet hele ferien (yes! :D)

Ingen av oss er kjent i Washington D.C., jeg har vært her en gang på et kurs, men ikke gjort noen turistting. I morgen har vi en hel liste med ting vi skal få unna, så det blir en travel dag.

Samtidig holder vi et øye med SAS og forhandlingene som pågår med pilotene. Kommer de ikke til enighet, så blir vårt fly hjem på fredag kansellert. Jeg er opptatt av at de som jobber i luftfartsbransjen skal ha ok vilkår, men akkurat nå så må jeg innrømme jeg håper de bare kan bli enige. Blir vi rammet av streik hos SAS så blir det gang nummer to på bare 4 år. Skjerpings!